Tid å hausta inn
Desse milde soldagane i september.
Tid å hausta inn. Enno er det tuvor
med tytebær i skogen, njupone rodnar
langs steingardane, netene losnar,
og svarte klasar av bjønnbær skin i kjerri,
trasti leitar etter dei siste vinbæri,
og kvefsen syg ut dei søte plomone.
I kveldingi set eg stigen burt og hengjer
laupen frå meg i skuret. Skrinne bredar
har alt ei tunn breidsle av nysnø.
Etter eg er lagd, høyrer eg dunk av brislingfiskarane,
dei gjeng ut. All natti veit eg dei glid
med sterke ljoskastarar og leitar yver fjorden.
Olav H. Hauge. Spør vinden. 1971.
Time to gather in
These mild days of sun in September.
Time to gather in. There are still tufts
of cranberries in the wood, the rose-hips redden
along the stone dykes, nuts fall at a touch,
and clumps of blackberries gleam in thickets,
thrushes poke about for the last red currants
and the wasp sucks away at the sweet plums.
In the evenings I set my ladder aside and hang
up my basket in the shed. Meagre glaciers
already have a thin covering of new snow.
Lying in bed, I head the throb of the brisling fishers
on their way out. All night, I know, they'll glide
with staring searchlights up and down the fjord.
Translated by Robin Fulton. Publ. White Pine Press & Anvil Press
Information about the poet Olav H. Hauge posted on YouTube by Det norske samlaget, October 14, 2008
Olav H. Hauge (1908 -1994), vår fremste norske lyrikar i etterkrigstida, var både klassisist og modernist. Vi feirar no at det er 100 år sidan hans fødselsdag. Han debuterte som forfattar i 1946.
Gartnaren frå Ulvik kalla seg gjerne sjølv ein vanleg arbeidsmann. I norsk bokheim vart han ein uvanleg arbeidar, ruvande som arvtakar og som nydyrkar. Frå heimen på Rossvoll skaffa han seg vidt utsyn og store kunnskapar. Han gav ut fleire samlingar med gjendiktingar av engelsk, fransk og tysk lyrikk. Hans eigne dikt har også nådd langt ut i verda, og gjendiktingane er komne på eit kvart hundre språk.
Olav H. Hauge var både klassisist og modernist; han kjende og brukte mange strofeformer og poetiske verkemiddel. Nettopp den veldige spennvidda mellom korthogne strofer og formfullenda sonettar har hatt ein eineståande appell på tvers av generasjonane.
Comments